Tjuvaktige nordmenn?
Det tror iallefall
Nokia og MTV.
Men de glemmer en ting. Det finnes mye musikk en kan laste ned gratis uten å bryte noen lover. For eksempel finnes det mange som eksperimenterer med musikk og artister uten platekontrakt som legger ut musikk på nett og nesten ber folk om å laste den ned. Jeg leter ikke engang etter disse og jeg finner minst en i måneden.
Dette er selvsagt ikke liste-musikk, og det meste kan heller ikke klassifiseres som "pop" eller "rock". Endel er ikke helt bra, og endel er ikke helt profft innspilt. Det hender jeg laster ned musikk men ikke beholder den fordi jeg ikke synes den er bra.
Men det hender også at jeg finner musikk som er så bra at jeg gjerne hadde betalt for den.
Så hvis jeg ble spurt om jeg betaler for musikken jeg laster ned, måtte jeg nok si "både og". Jeg betaler kanskje for bare halvparten.
Men det jeg synes er viktig å få fram er at det betyr ikke at jeg stjeler.
Hva drømmer du om?
Folk spør meg om det til stadighet. Men det er penger de mener, ikke hva for noe merkelig jeg drømte om siste natt. Som om jeg kunne huske det!
De mener hva jeg drømmer om å bruke store mengder penger på. Ettersom dette er USA, forventer de å høre om luksusbiler, herskapshus i ekslusive boligområder. Feriested i Florida. Eller å reise på ferie til Paris. Merkelig som det kan høres ut til norske ører, i USA er ferie i Paris nokså utopisk.
Jeg har bil, så jeg trenger ikke en til. Jeg vet ikke hvor jeg egentlig vil bo (helst ikke Iowa), så for tiden har jeg inget ønske om å kjøpe hus, og leilighet er vel mer min stil uansett. Hvis jeg drar på ferie bor jeg heller i hoteller eller hosteller. Det blir billigere og en har mer fleksibilitet og en møter flere interessante personer.
Jeg har vært i Paris flere ganger.
Ikke at jeg ikke gjerne ville dra tilbake til Paris, hvis jeg hadde tid. Så en kan vel si at jeg drømmer om mer ferie?
En kamerat fortalte meg engang at etter at en har gått uten mat lenge nok, greier en ikke å drømme om noe annet enn mat igjen. Selv etter at en har hatt et fullt kjøleskap i flere år drømmer en bare om mat. Sa han.
Han var engang flyktning. Som fireåring tilbrakte han måneder i ørkenen mellom Vest-Sahara og Algerie. De neste fem årene tilbrakte han i en flyktningeleir i ørkenen i Algerie. 25 år senere måtte han innse at han ikke kunne drømme om noe annet enn mat.
Men det er greitt, for han bor i Frankrike hvor det er helt akseptabelt å regne mat som det viktigste i livet.
Jeg bor i USA, og her er det ikke akseptabelt å regne mat som det viktigste i livet. Her skal en drømme stort. Om dyre ting. Makt. Suksess!
En skal ikke drømme om å være programvareingeniør. En skal drømme om å være rik eller berømt. Om å bli filmstjerne. Eller vinne Big Brother.
Eller vinne lotteriet.
"Å vinne lotteriet må da alle drømme om," sa en dame jeg engang jobbet sammen med. "Tenk å aldri jobbe igjen i livet!"
"Men hvis jeg ikke hadde en jobb, hva skulle jeg gjøre med tiden da?" spurte jeg.
"Ha det morsomt med å bruke opp alle pengene dine, selvsagt!" sa hun.
Men å bruke opp pengene mine er vel enklere nå som jeg ikke har så mye av dem? Og så har jeg tid til overs for andre, viktigere ting.
Jeg er håpløs.
Jeg drømmer ikke.
Immigrasjon, fra den andre siden.
Det går knapt en dag nå uten at en hører noe nytt om hvor fælt det er med immigrasjon. Immigranter kommer til å ødelegge Norge innen 50 år. Hvis ikke nordmenn blir mer effektive så de greier ut med det selv før den tid, da.
Men det spiller vel ikke noen stor rolle for meg hva some skjer i Norge. Jeg har jo emigrert. Å emigrere er det motsatte av å immigrere, i tilfelle noen ikke vet det.
Men folk som emigrerer fra ett land, immigrerer til et annet land, så jeg er vel immigrant også.
Jeg dro ikke akkurat fra Norge fordi jeg hadde det så bra der. Tvert om, jeg kunne verken ha et sted å bo eller en jobb der. Har noe med visse slektninger å gjøre, men jeg skal ikke gå videre inn på detaljene.
Jeg dro heller ikke til USA fordi jeg trodde at jeg kom til å få det så bra der. Jeg valgte USA bare fordi jeg visste det var vanskelig å finne folk som bodde der, og jeg hadde hørt det var et land det var lett å komme inn i. Begge deler viste seg å være sanne, men eneste grunnen til at det er lett å komme seg inn i USA er at folk som jobber for immigrasjonsmyndighetene er utrolig lettlurte. Jeg skal ikke gå videre inn på detaljene om det heller. Dette er ikke skole-tv for immigrasjonsjuksemakere.
Så hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land og skulle bo der, i uoverskuelig fremtid? Uten slektninger eller venner eller andre kontakter. Og stort sett uten penger? For eksempel, hvordan får en jobb i et fremmed land, når en ikke har noen til å hjelpe seg? Hvordan får en venner, og hvem blir en venner med?
Jobbmarkedet i USA er en historie i seg selv. Alt jeg vil si nå er at det lønner seg å kunne lyge. Altså hvis en ikke har utdannelse fra et fint universitet eller kontakter blant folk som kan hjelpe en med en jobb. Da trenger en ikke lyge riktig så mye.
Men jeg kan si at jeg har bodd her i over 18 år og jeg har aldri hatt noen anglo-amerikanske venninner. To kjærester, og fyren jeg var dum nok til å gifte meg med. Bortsett fra dem har jeg hatt lite kontakt med anglo-amerikanere og kulturen deres. Det er ikke bare mitt valg, men deres også. Jeg synes de er dønn kjedelige. De synes jeg er fremmedartet og skremmende.
Det var faktisk en av de første tingene jeg la merke til om amerikanerne etter at jeg kom til landet. De var ubeskrivelig lettskremte, og redde for absolutt alt mellom himmel og jord. Ukjent mat torde de ikke prøve. Hvis det tordnet litt var de sikre på at de skulle dø. Jeg tror ikke jeg hadde hørt voksne mennesker skrike av frykt før jeg kom hit, men etter den tid har jeg hørt det til stadighet. Mus, insekter, utbrente lyspærer, skurken i en film, en bil som kjører forbi etter mørkets frambrudd. Nesten hva som helst kan sette igang hylekoret. Det kan bli ganske slitsomt.
Det neste jeg oppdaget var at ting var litt gammeldagse her. Da jeg kom hit hadde ingen hørt om minibankkort enda, og det var ikke før sent på 90-tallet at de ble vanlige. Det var vanlig at jenter giftet seg veldig unge, og det ble tatt for gitt at de skulle være hjemmeværende, og utdannelse var ikke viktig for jenter. Datamaskiner var noe noen få ekstremister lekte seg med, og det hele var ganske skremmende. Ingen visste mye om verden utenfor landets grenser. Tunge, mørke møbler var "fint".
Jeg kunne ikke forstå hvorfor de valgte å sitte foran TV-en hele tiden istedet for å gjøre noe, lage noe, oppleve noe eller tilegne seg nye kunnskaper og informasjon. De kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke bare fant meg en mann som kunne forsørge meg så jeg kunne holde meg inne i huset hele dagen og slippe å jobbe.
De kunne slett ikke forstå hvordan jeg kunne få meg selv til å gjøre en "mannfolkjobb" selv om betalingen var tre ganger så høy som jeg kunne få i en akseptabel "kvinnfolkjobb". Jeg kunne ikke forstå hvorfor amerikanske kvinner godtok så dårlig lønn og så kjedelige, repetive jobber.
Vi ser ikke akkurat øye til øye, typiske amerikanere og jeg. Der jeg jobber er alle kvinnene, bortsett fra sekretæren, immigranter. De vennene jeg har, og har hatt, her borte er enten immigranter, utlendinger, eller amerikanere med foreldre som er immigranter og ikke er "hvite". Jeg har lite eller ingen kontakt med den allmenne "wonderbread" kulturen.
Så jeg har bodd her borte i over 18 år og jeg er ikke det minste integrert. Jeg burde vel derfor telle som en trussel mot det amerikanske samfunn, og eneste grunnen til at NSA ikke har jagd meg ut er vel at de ganske enkelt ikke har lagt merke til at jeg er her. Som sagt, det er ikke lett å finne folk i dette landet. Med tiden har jeg lært at det stort sett skyldes at de innfødte ikke er særlig flinke til å lete. Det skyldes vel mangel på naturfag-utdannelse, men det er en helt annen historie...
Meme-monsteret slår til igjen!
Dagens Næringsliv: Hvilke bøker har du på nattbordet akkurat nå, og hva vil du si om dem?
Har ikke nattbord, men hvis jeg hadde ett ville det vært fullt av ymse lesestoff som gamle detektivromaner (tenk Dorothy Sayers og Agatha Christie), diverse datarelaterte bøker, en samling haiku, en bruksanvisning for et eller annet, en eller annen datarelatert bok som blir brukt som oppslagsverk og derfor ikke kan settes tilbake i bokhyllen noensinne, og en eller annen bok om noe historisk eller vitenskapelig som folk flest aldri har hørt om. Hva jeg vil si om disse bøkene er jeg ikke helt sikker på, men de betyr sikkert at jeg lider av lese-ADHD.
TV3: Hvilken gjenstand ville du hatt med deg til Robinson-øya?
Verktøykassa. Så kan jeg sabotere alle de irriterende TV-kameraene og bygge meg en flåte for å komme meg bort fra galskapen.
Dagbla: Hvilket dyr føler du deg som?
En katt. Jeg vil sove litt mer og jeg har lyst på sushi.
Sporten: Hva føler du nå?
En sterk trang til å sove. Og spise sushi. Men ikke samtidig.
Dagbla: Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa i det du ankom?
"Velkommen!" ville selvsagt vært hyggelig å høre?
VG: Hvordan ser din drømmeforside av VG ut?
Jeg leser aldri VG, så det spiller ingen rolle for meg. Harryene kan vel selv bestemme hva de vil lese?
Hvor vil du helst dra, og hvilken kjent person ville du hatt med deg dit?
Til stranden. Det er en litt unnvikende måte å si "langt borte fra Iowa" på. Jeg har inget ønske om å ta med noen som er særlig godt kjent utenfor SuperMarinas univers, så det er liten vits i å nevne navn.
Hvor var du da Brå brakk staven? (Er du for ung: Hvor var du da Lady Di døde?)
Brå: På skolen, hvis jeg ikke husker feil. Lady Di: Kan ikke huske, men jeg var hos svigers da de fortalte om det på nyhetene.
Friends: Hvem ville du hatt på lista di over fem personer du får lov til å kose med uten at dama/typen din kaller det utroskap?
Ettersom jeg verken har dame eller type spiller det vel ingen rolle? Så lenge de er over 18 er de lovlig vilt...
Big Brother: Ta alderen på den eldste du har ligget med. Trekk fra alderen på den yngste. Gang svaret med antall partnere du har hatt. (Eksempler: 66 år - 16 år = 50*2 partnere=100, 17 år - 16 år=1*100 partnere=også 100). Hva er tallet ditt?
Tja... Skal jeg bruke aldered deres nå, eller da? Og jeg kutter ikke akkurat et hakk i sengestolpen for hver erobring, så jeg tror nok jeg må melde pass for jeg kan ikke regne dette ut helt nøyaktig...
Hva er meningen med livet?
Den som har flest dingser vinner!
Eh... Jeg vet ikke akkurat, jeg.
Magasinet: De første ordene. Kanskje de viktigste. Hvorfor ble det akkurat slik (Bruk en bok, en handleliste, forrige bloggpost eller noe annet du har skrevet).
[må nok komme tilbake med noe fornuftig når jeg finner det]
Og nei, jeg tagger ingen. Tagging er jo vandalisme!
Cause & Effect
Farmasøyten: Og hva kan jeg gjøre for deg i dag, Marina?
Marina: Jeg trenger en ny tube Retin-A.
Farmasøyten: Javisst! Ser ut som du har to tuber igjen på resepten...
Marina: Utmerket!
Farmasøyten: (ser opp) Men hva trenger du Retin-A for? Du har da ikke kviser?
De har visst ikke så stor tro på hva de selger, de karene!
$%@$ Voice Mail!
Jeg kan bare ikke fordra voice mail. Alt som har med voice mail å gjøre, fra det blinkende røde lyset på kontortelefonen min til ikonet på mobilen og den lange ventetiden en må tilbringe på tråden med voice mail serveren for å bli kvitt dem irriterer meg.
Folk som legger igjen en mumle-beskjed der de ber meg om å ringe dem og så mumler telefonnummeret sitt så jeg bare kan høre tre av sifrene irriterer meg.
Folk som legger igjen beskjeder uten å si hvem de er irriterer meg.
Menn som vet jeg ikke har lyst til å snakke med dem som legger igjen sutre-beskjeder om at jeg aldri ringer dem irriterer meg.
De som irriterer meg aller mest er folk som har kontornummeret mitt, mobilnummeret mitt, og hjemmenummeret mitt, og så velger å ringe hjemmenummeret mitt og legge igjen en beskjed når de behøver å få tak i meg midt på dagen mens jeg er på jobb. Bare det faktum at jeg har et kontornummer burde da få de fleste til å forstå at jeg har en jobb? Og dermed burde de også være i stand til å gjette at dette betyr at jeg jobber. Og dermed at jeg er på jobb på dagtid.
Disse folka irriterte meg så mye at jeg kvittet meg med voice mail på hjemmetelefonen. Dettte sparer meg fra masse dumme beskjeder og $1.95 i måneden.
Og så får jeg til stadighet høre: "Vi prøvde å ringe deg hjemme flere ganger, men fikk ikke noe svar og telefonsvareren din virket ikke. Du burde fått den reparert."
Så kan jeg svare: "Men hvorfor prøvde du ikke å ringe dagnummeret mitt?" mens jeg peker på skjemaet der det står "Daytime contact phone#" fulgt av kontornummeret mitt. Da begynner de å flakke med øynene og bli spake.
Hva de ikke tør si er at de regnet med at ettersom jeg er kvinne er jeg selvsagt hjemmeværende husmor og sitter hjemme hele dagen. Dette irriterte meg så mye at jeg har sluttet å fortelle folk at nummeret jeg gir dem istedet for hjemmenummeret er et mobilnummer. Så kan de velge mellom å ringe mobilen eller kontoret.
Trodde jeg.
Ettersom det koster $5 ekstra måneden å ha ulistet nummer, er nummeret mitt listet. Så folk som vil ringe opp leiligheten min på dagtid kan bare slå opp nummeret i telefonkatalogen og så ringe og irriterer seg over at ingen svarer og at det ikke er noen telefonsvarer så mye de bare vil. Selv om de ringer når jeg er hjemme svarer jeg ikke. Nummeret er jo listet og blir derfor nedringt av telefonselgere og dem vil jeg slett ikke snakke med.
Faktisk har jeg ikke engang ringer på telefonen så jeg vet ikke engang om den ringer.
Men bare vent, sier jeg. Snart kan jeg få bredbånd og da skal jeg selvsagt kvitte meg med landlinja og få VoIP. Eller kanskje helst bare Skype.
Men bare hvis Skype ikke kommer med voice mail, selvsagt.
Lenge leve latskapen!
Eller noe i den dur...
Iblant er det bare umulig å få sagt hva en behøver å si, og da er det vil like bra å bare holde kjeft?
Big Business, bokstavelig talt!
At amerikanerne er feite er vel ikke nytt.
Denne artikkelen i N24, som sier 60 millioner amerikanere er overvektige tar faktisk feil. Omtrent 180 millioner amerikanere er overvektige, mens omtrent 60 millioner er ekstremt overvektige, "obese" som det heter på amerikansk.
Men det morsomme var bildebilaget med produkter laget spesielt for digre mennesker. Jeg ble faktisk litt overrasket over at en kjempestor flytevest var blant dem. Når folk er ekstremt overvektige kunne en da tro at fettet holder dem flytende? Kanskje det ikke virker sånn i virkeligheten?
Men det som irriterer meg med at forretnignsfolk har fått øynene opp for disse digre menneskene er at produsentene av bærbare datamaskiner har hivd seg på "bredere er bedre" bølgen, og nå er plutselig alle lappisene "widescreen"! Jeg liker dem nemlig små så de passer i ryggsekken min.
Men feite folk har vel kanskje bredere ryggsekker enn meg også?
Hmmmm......
| Your Superhero Profile |
Your Superhero Name is The Nuclear Miracle
Your Superpower is Dance Dance Revolution
Your Weakness is Bald People
Your Weapon is Your Magnetic Rocket
Your Mode of Transportation is Scooter |
Og jeg som trodde det var nok å bare være SuperMarina... Så feil kan en altså ta!
Even fishier!
Ikke før har jeg publisert et innlegg om hvilke forhold fiskene mine vil ha, så publiserer Aftenposten en
artikkel om hva svenske dyreverninspektører synes om saken...
Nå vet ikke jeg hva slags kvalifikasjoner en må ha for å bli dyreverninspektør i Sverige, men det later til at kunnskaper om siamesiske kampfisker ikke er påkrevet. Faktisk vil jeg gjette at denne inspektøren har få kunnskaper om fisk i det hele tatt. Det samme ville jeg gjettet om hotelldirektøren, men han har vel helt tilfeldig greid å gi kampfisken sin levelige, om kanskje ikke ideelle forhold.
Ikke alle akvariefisk er skapt like, tilfeldigvis. Mens mine
Pterophyllum scalare liker vann som er varmt, rolig og relativt dypt med lav pH og saltinnhold, og krepser helst vil ha kjølig, oksygenrikt vann og trenger litt jod i vannet, vil siamesiske kampfisker helst ha grunt vann som er rolig og relativt varmt. Bortsett fra det bryr de seg ikke mye om vannkvalitet, men de liker flytende planter. I Thailand holder de visstnok til i vanningsgrøftene til risåkere, altså grunne, gjørmete grøfter. Oksygen i vannet spiller ingen rolle, ettersom de puster ved hjelp av noe som kalles "labyrinten", en slags primitiv lunge i hodet deres. Særlig hannene vil helst ikke ha selskap.
Min erfaring, etter å ha eid omtrent et dusin voksne kampfisker og flere tusen av deres avkom, er at de trives best i vann som er fra 5 til 10 cm dypt og vil ha plass til å svømme kanskje fem ganger sin egen lengde. Grunne "gullfiskboller" på et par liter passer dem godt. I urolig vann blir de fort slitne av å alltid måtte streve for å holde seg ved vannoverflaten så de liker ikke filtere, og i akvarier med mye plass eller dypt vann blir de nervøse. Jeg har hatt etpar av dem i akvariet mitt, men de trivdes ikke. Den første døde, den andre ble syk men frisknet til etter at jeg tok ham ut og puttet ham i en salatbolle. Med vann i, selvsagt, ikke salat!
Så jeg ville gjettet at Sten har det ganske bra. "Akvariet" hans er kanskje litt høyere og smalere enn hva som er ideelt, men det ser rent ut og han har friske planter å svømme blant. Men hvis resepsjonen er åpen døgnet rundt kan han få søvnproblemer, for fisk kan ikke lukke øynene, og i motsetning til folk fra Nordkalotten greier de ikke sove hvis det er lyst!
This sounds fishy...
Fiskene mine er litt irritert på meg for tiden. Jeg prioriterte nemlig å betale restskatten min istedet for å kjøpe nytt akvarium til dem. Denslags får selvsagt de små kaldblodige vesenene sure oppstøt av!
Det gamle akvariet mitt er omtrent 12 år gammelt, oppskrapt både her og der og silikonforseglingen i sidene holder på å gå i oppløsning etpar steder. Dessuten er det høyt og smalt, noe som gjør det vanskelig å gjøre rent, og hvis filteret begynner å tettes opp går oksygennivået i vannet fort ned fordi det er mye vann og liten overflate. Enkelte av de laveste plantene har også problemer med å få nok lys.
Så det gamle akvariet er mer eller mindre kondemnert, og når jeg får neste lønnssjekk skal det bli nytt, om det så betyr at jeg må leve på ris og bønner (klassisk jeg-har-ikke-råd-til-mat mat i USA) resten av måneden. Det nye blir bare litt større, men det er avlangt istedet for sekskantet, og ikke høyere enn at jeg kan nå bunnen uten å ta på dykkeutstyr. Mere lys til plantene, og mere plass og oksygen til fiskene. Da blir alt så mye bedre.
Kanskje. For selv om planen er at jeg skal kvitte meg med det gamle akvariet og ha bare ett og holde orden på ting, har jeg diverse ideer om å beholde det gamle også og heller hive ut noen møbler skulle det bli vanskelig å få plass til to akvarier i leiligheten min.
Grunnen til dette er at fiskene mine ikke er helt enige om hva som er perfekte forhold i akvariet. De søramerikanske ciklidene vil selvsagt ha det varmt, med rolig, dypt vann og masse planter. Krepsene vil heller ha det noe kaldere, med masse steiner og huler, og gjerne vann som beveger seg mye, og planter bryr de seg ikke mye om.
Så jeg går rundt med ideer om å lage en foss i det gamle akvariet, og ha masse steiner med huler mellom så krepsene kan ha mange steder å gjemme seg, og kanskje en trerot så de kan klatre ut av vannet uten å falle ut av akvariet. Jeg har tilogmed lurt på om det er mulig å få tak i en vannavkjøler for dem, ettersom de visstnok trives best i ganske kjølig vann.
Jaja. Det kan nevnes at jeg engang lovet meg selv at jeg aldri igjen skal ha leiligheten full av akvarier, men fisk er jo hyggelige og i det minste er jeg ikke allergisk mot dem...
