fredag, juni 23, 2006

Immigrasjon, fra den andre siden.

Det går knapt en dag nå uten at en hører noe nytt om hvor fælt det er med immigrasjon. Immigranter kommer til å ødelegge Norge innen 50 år. Hvis ikke nordmenn blir mer effektive så de greier ut med det selv før den tid, da.

Men det spiller vel ikke noen stor rolle for meg hva some skjer i Norge. Jeg har jo emigrert. Å emigrere er det motsatte av å immigrere, i tilfelle noen ikke vet det.
Men folk som emigrerer fra ett land, immigrerer til et annet land, så jeg er vel immigrant også.

Jeg dro ikke akkurat fra Norge fordi jeg hadde det så bra der. Tvert om, jeg kunne verken ha et sted å bo eller en jobb der. Har noe med visse slektninger å gjøre, men jeg skal ikke gå videre inn på detaljene.

Jeg dro heller ikke til USA fordi jeg trodde at jeg kom til å få det så bra der. Jeg valgte USA bare fordi jeg visste det var vanskelig å finne folk som bodde der, og jeg hadde hørt det var et land det var lett å komme inn i. Begge deler viste seg å være sanne, men eneste grunnen til at det er lett å komme seg inn i USA er at folk som jobber for immigrasjonsmyndighetene er utrolig lettlurte. Jeg skal ikke gå videre inn på detaljene om det heller. Dette er ikke skole-tv for immigrasjonsjuksemakere.

Så hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land og skulle bo der, i uoverskuelig fremtid? Uten slektninger eller venner eller andre kontakter. Og stort sett uten penger? For eksempel, hvordan får en jobb i et fremmed land, når en ikke har noen til å hjelpe seg? Hvordan får en venner, og hvem blir en venner med?

Jobbmarkedet i USA er en historie i seg selv. Alt jeg vil si nå er at det lønner seg å kunne lyge. Altså hvis en ikke har utdannelse fra et fint universitet eller kontakter blant folk som kan hjelpe en med en jobb. Da trenger en ikke lyge riktig så mye.

Men jeg kan si at jeg har bodd her i over 18 år og jeg har aldri hatt noen anglo-amerikanske venninner. To kjærester, og fyren jeg var dum nok til å gifte meg med. Bortsett fra dem har jeg hatt lite kontakt med anglo-amerikanere og kulturen deres. Det er ikke bare mitt valg, men deres også. Jeg synes de er dønn kjedelige. De synes jeg er fremmedartet og skremmende.

Det var faktisk en av de første tingene jeg la merke til om amerikanerne etter at jeg kom til landet. De var ubeskrivelig lettskremte, og redde for absolutt alt mellom himmel og jord. Ukjent mat torde de ikke prøve. Hvis det tordnet litt var de sikre på at de skulle dø. Jeg tror ikke jeg hadde hørt voksne mennesker skrike av frykt før jeg kom hit, men etter den tid har jeg hørt det til stadighet. Mus, insekter, utbrente lyspærer, skurken i en film, en bil som kjører forbi etter mørkets frambrudd. Nesten hva som helst kan sette igang hylekoret. Det kan bli ganske slitsomt.

Det neste jeg oppdaget var at ting var litt gammeldagse her. Da jeg kom hit hadde ingen hørt om minibankkort enda, og det var ikke før sent på 90-tallet at de ble vanlige. Det var vanlig at jenter giftet seg veldig unge, og det ble tatt for gitt at de skulle være hjemmeværende, og utdannelse var ikke viktig for jenter. Datamaskiner var noe noen få ekstremister lekte seg med, og det hele var ganske skremmende. Ingen visste mye om verden utenfor landets grenser. Tunge, mørke møbler var "fint".

Jeg kunne ikke forstå hvorfor de valgte å sitte foran TV-en hele tiden istedet for å gjøre noe, lage noe, oppleve noe eller tilegne seg nye kunnskaper og informasjon. De kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke bare fant meg en mann som kunne forsørge meg så jeg kunne holde meg inne i huset hele dagen og slippe å jobbe.
De kunne slett ikke forstå hvordan jeg kunne få meg selv til å gjøre en "mannfolkjobb" selv om betalingen var tre ganger så høy som jeg kunne få i en akseptabel "kvinnfolkjobb". Jeg kunne ikke forstå hvorfor amerikanske kvinner godtok så dårlig lønn og så kjedelige, repetive jobber.

Vi ser ikke akkurat øye til øye, typiske amerikanere og jeg. Der jeg jobber er alle kvinnene, bortsett fra sekretæren, immigranter. De vennene jeg har, og har hatt, her borte er enten immigranter, utlendinger, eller amerikanere med foreldre som er immigranter og ikke er "hvite". Jeg har lite eller ingen kontakt med den allmenne "wonderbread" kulturen.

Så jeg har bodd her borte i over 18 år og jeg er ikke det minste integrert. Jeg burde vel derfor telle som en trussel mot det amerikanske samfunn, og eneste grunnen til at NSA ikke har jagd meg ut er vel at de ganske enkelt ikke har lagt merke til at jeg er her. Som sagt, det er ikke lett å finne folk i dette landet. Med tiden har jeg lært at det stort sett skyldes at de innfødte ikke er særlig flinke til å lete. Det skyldes vel mangel på naturfag-utdannelse, men det er en helt annen historie...

5 Comments:

At juni 27, 2006 1:50 a.m., Anonymous saccarina said...

Interessant lesing, ikke minst fordi jeg har innbilt meg at om det er en ting amerikanere flest er mye, mye flinkere til enn oss, så er det å akseptere innvandrere.

Det kan også være en fin påminner om hvordan mange kanskje opplever det å innvandre til Norge og møtet med en helt annen kultur.

Jeg har bodd et år i ett annet land (ikke USA), og selv om et år knapt er nok til å ha uttalelsesrett her, så kjener jeg meg veldig igjen i at det er lettere å knytte kontakter med andre som er i samme situasjon - altså fremmede for kulturen. De "innfødte" er sjelden særlig interesserte. Og til tross for at jeg vet dette, så er jeg slett ikke spesielt flink selv til å ta kontakt og vise interesse.

 
At juni 27, 2006 5:06 a.m., Anonymous Delirium said...

Dette var veldig spennende å lese.

Jeg har bare vært på korte ferier i utlandet, og da blir jo selvsagt alt annerledes. Ikke trenger man hverken jobb, bosted eller mennesker å få kontakt med.

Takk for et fint lite innblikk.

 
At juni 27, 2006 9:54 a.m., Blogger Marina said...

Saccarina: Jeg tror mange amerikanere er ganske flinke til å akseptere innvandrere, men det betyr ikke at de vil ha noe med dem å gjøre personlig. Og det er også mange her som er helt imot å så mye som slippe utlendinger inn i landet. Helst skulle visst grensene vært stengt så fort forfedrene (og formødrene) deres kom hit. Dessuten er det mye mistenkeliggjøring av folk som snakker fremmede språk, noe jeg synes er latterlig ettersom amerikanerne selv tar det jo for gitt at folk i andre land skal snakke engelsk for deres bekvemmelighet. Hvis de i det hele tatt drar til andre land da. Mindre enn 5% av befolkningen her har så mye som et pass.
Jeg tror din opplevelse med innfødte som ikke var interesserte, og utlendinger som ikke var spesielt flinke til å ta kontakt (og ikke hadde noen suksess hvis de prøvde) er ganske typisk.

Delirium: Ja, det er annerledes hvis en drar til et annet land på ferie!
Men hvis en bor og jobber i USA, får en ikke nok ferie til å dra til andre land. Jeg tror det er det største problemet her borte.

 
At juni 27, 2006 4:05 p.m., Anonymous saccarina said...

Ah, jeg ser jeg har uttrykt meg litt uklart. Jeg mente at jeg som nordmann ikke er spesielt flink til å ta kontakt med innvandrere hit til Norge, selv om jeg kjenner problemet fra den andre siden. Det burde jeg egentlig gjøre noe med.

 
At juni 27, 2006 7:58 p.m., Blogger Marina said...

Ja, problemet er vel det samme i Norge som i andre land. Innvandrere og innfødte er såpass forskjellige at det er ikke lett å ta kontakt med folk utenfor sin egen gruppe, og en vet ikke alltid om en er helt velkommen.
Men det finnes endel idiotsikre måter å i det minste ta av en prat med innvandrere. Når jeg ser folk fra andre land kjøpe uvanlige matvarer, spør jeg dem gjerne hva de bruker dem til. Sånn får jeg masse gode ideer til eksotiske matretter, og folk virker mindre merkelige etter at en har fått høre hvordan de steker fisk.
Men det virker ikke med "typiske" amerikanere, som bare kjøper de samme 7 matsortene over og over igjen...

 

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home