Marinas gale verden

Amerikanske tilstander på strikkefronten

Jeg tror jeg må ta meg en tur til Norge snart. Nei, jeg har ikke plutselig begynt å savne slektningene mine eller fått lyst på skikkelig lutefisk. Ikke har jeg sluppet opp for akevitt heller. Vel, jeg har faktisk sluppet opp for akevitt, men jeg kan greie meg uten.
Neida, det er verre enn som så; jeg trenger et sett sokke-strikkepinner størrelse 2.5. Det kan man nemlig ikke få her borte. Jeg tror den minste størrelsen man kan få kjøpt her er 5. Man kan få kjøpt de lange med knott på enden helt ned til størrelse 3, men så blir det full stopp.

Jeg trodde problemet var løst da jeg fant etpar eldre engelske damer som hadde en strikkebutikk i en liten by i Canada, men det hjalp faktisk ikke. Jeg har alltid hørt at engelske damer er flinke til å strikke, men det viste seg at iallefall disse to hadde en god del å lære. De satt der og strikket med tråden i høyre hånd og veivet den rundt som om de deltok i ett eller annet merkelig religiøst ritual. Kanskje var det det de gjorde; jeg spurte ikke.
Derimot spurte jeg etter sokkepinner størrelse 2.5, og det sa de at de hadde. Men det hadde de ikke. Ikke skikkelige sokkepinner iallefall. Pakken hadde bare 4 pinner i den.
Og det var ikke fordi en pinne manglet, men fordi engelske damer strikker sokker i trekant. Dette hørtes utrolig tungvint ut, men jeg tenkte at det kunne jo gå an å kjøpe to pakker og ha noen ekstra pinner, i tilfelle.
Men neida, det kunne jeg ikke. De hadde bare en pakke. Så jeg spurte etter størrelse 3. De hadde en pakke. 2.25? En pakke. 2.75? En pakke. Så jeg gikk ut av den butikken med 4 strikkepinner og en ide om at det i hele den engelske strikke-verdenen bare finnes ett sett strikkepinner i hver størrelse, noe som fikk meg til å tro at den norske strikke-verdenen er mye bedre, for hver eneste av mine kvinnelige slektninger har minst to sett av hver eneste størrelse.
De bare er sånn.

Så hvorfor kan jeg ikke få en eller annen slektning til å sende meg et sett? Såvidt jeg vet er det ikke noe post-forbud på strikkepinner, men jeg greier bare ikke å overbevise disse gærningene jeg er i slekt med at det ikke går an å kjøpe strikkepinner her. De tror jeg bare tuller. Igrunnen kan jeg forstå dem.

Så jeg får vel ta meg en tur til Norge for å kjøpe verdens dyreste strikkepinner. Det vil si, hvis det ikke viser seg at det er flere her borte som savner disse meget nyttige gjenstandene...

Lurer på pm tollerne kommer til å legge merke til 500 sett sokkepinner i kofferten min?

posted by Marina @ 11:06 p.m.