Krise? Ikke her i gården!
Det er litt morsomt å lese
hvordan norske media fremstiller den nyeste "bensinkrisen" i USA. De får faktisk amerikanerne til å virke mer patetiske enn de er. Nå skal jeg ikke engang foreslå at det er noen mangel på patetiske idioter her borte; det ville vært helt feil! Men at folk går mann av huse og selger TVen for å kjøpe bensin blir jo litt drøyt.
Jeg vil heller ikke påstå at det ikke er vanskelig for mange fattige her borte når bensinprisene dobles på et år. Mange har ikke råd til å kjøpe noe annet enn en gammel bil, og det betyr stort sett en som er dyr i drift. Hvis en i tillegg må kjøre langt for å komme seg på jobb, og timelønnen ikke betaler for så mye som to gallon bensin, da er det klart at det blir smalhans.
Men de mest høyrøstede syterne har ikke noe virkelig problem. Folk som kjøper en diger bensinsluker til $50,000 har også råd til å fylle opp tanken, selv om det kan koste dem bortimot $100 hver gang. De syter bare fordi de er vant til billig bensin og mener de har rett til billig bensin, og fordi alle mennesker trenger noe å syte om. Sånn virker det iallefall. Hvis de påstår at de kommer til å bli nødt til å selge ungene for å få råd til bensin overdriver de stort. Eller de prøver å skremme ungene.
Selv flirer jeg bare når jeg hører denne sytingen. Full tank koster meg omtrent $25, og det holder gjerne hele uka. De andre prisøkningene jeg har hørt om har jeg ikke sett noe til. Andre jeg kjenner er mer og mindre i samme situasjon. Enkelte har nok biler som er dyrere i drift enn min, men de behøver jo ikke kjøre så mye, og de innser at bensinen her fremdeles er ganske rimelig.
Jeg må kanskje innrømme at folk jeg kjenner er litt bedre utdannet enn folk flest, og har derfor gjerne et mer nyansert syn på ting i tillegg til inntekt en kan leve av. Dessuten har iallefall dem jeg kjenner fra jobben en annen tanke i bakhodet; økte bensinpriser gjør tog mer attraktiv transporasjon. Det betyr mer å gjøre og en lys framtid for alle i tog-relaterte industrier. Aldri så ille at det ikke er bra for noen, og så lenge "noen" er oss flirer vi hele veien til banken!
The secrets that we keep
En ting er sikkert: Hvis jeg må være i nærheten av slektningene, har jeg på meg langermete skjorter. Hele tiden. Selv om det er midt på heiteste sommeren. Slektningene er nemlig litt smale i tankegangen og de takler ikke synet av tattoveringene mine særlig bra, så jeg holder dem heller skjult.
Kanskje er dette litt tåpelig av meg, men jeg er lei av hysteriske utbrudd om at jeg kommer til å angre, så slekta er øverst på listen av mennesker som ikke har lov til å se på tattoveringene mine.
Jeg er ikke den eneste som skjuler ting for slekta. En kamerat minnet meg på det forrige helg. Foreldrene hans skulle komme på besøk, og før han kjørte ut til flyplassen for å hente dem samlet han opp sigarettpakker og lightere og gjemte dem i skrivebordsskuffen. "Foreldrene mine vet ikke at jeg røyker." forklarte han. Det hørtes latterlig ut; han er omtrent 40 år gammel og har røyket i årevis. Men Mamma og Pappa skal altså ikke vite det...
Det finnes kanskje folk som skjuler mer alvorlige ting. Som en fyr jeg arbeidet sammen med en gang, som ikke ville fortelle kona at han hadde kreft. Livet hans sto ikke i fare, enda, men han trengte en alvorlig operasjon og legene betraktet strålebehandling en mulighet. Men "den lille kvinnen" kunne jo ikke forstå noe slikt, så hvorfor fortelle henne det?
En kvinne jeg kjente var omtrent 6 måneder gravid da søsteren hennes giftet seg. Hun ville helst ikke dra til bryllupet, for familien hennes visste ikke at hun var gravid og det var ikke mulig å skjule det på det stadiet. Foreldrene hennes ville at hun skulle flytte tilbake til hjembyen i Vermont istedet for å bo i Seattle, og hun visste at maset kom til å bli mye verre når hun hadde barn. Jeg fikk inntrykk av at foreldrene var av den kontrollerende sorten, så jeg kan forstå at hun ville holde en viss avstand fra dem, men å skjule et barnebarn fra dem? Ville det ikke være enklere å si fra om at hun ville helst leve sitt eget liv i Seattle?
Engang kjente jeg opptil flere unge mennesker som hadde vervet seg i militæret uten å fortelle foreldrene. Det er visst ikke uvanlig, forsår jeg. I de fleste tilfellene har ungene mer eller mindre blitt hivd ut av barndomshjemmet da de fylte 18 eller ble ferdig med high school og ser få andre muligheter. Med andre ord dreier det seg ikke akkurat om særlig velfungerende hjem.
Jeg studerte tilogmed sammen med en fyr som ikke ville fortelle foreldrene sine at han gikk på universitetet. De syntes det var å sløse bort tid og penger, og at han heller burde ta seg en jobb. De var visst ikke særlig oppdaterte, de foreldrene!
Det var kanskje derfor jeg syntes det var litt rart at min kjederøykende kamerat ikke vil at foreldrene skal oppdage uvanen hans. Familien hans virker nemlig ganske velfungerende. Foreldrene er godt opp i årene, men de virker godt opplyste og alt annet enn trangsynte. De later til å ha et godt forhold til begge sønnene, som tilsynelatende ikke har noe imot at foreldrene kommer på besøk og blir i ukesvis. Det er nesten rørende å se en familie der alle går så godt overens.
Men det er kanskje ikke så rart at kameraten tier om røykingen likevel; Pappa er nemlig pensjonert lege. Jeg forstår han var lungespesialist...
Veldig interessant!
Fem tilfeldige og helt sikkert meningsløse fakta om Marina:
1: Alle regnjakkene mine (jeg har 3) er orange.
2: Lyder fra flyplasser eller skytebaner plager meg ikke. Men lyden av mobiltelefoner går på nervene mine selv om det er min egen og jeg gjerne vil snakke med personen som ringer.
3: Jeg lyver om alderen min fordi ingen vil tro meg når jeg sier sannheten.
4: Da jeg var liten ville jeg bli sivilingeniør.
5: Jeg har en gummirotte på en av dataskjermene på jobben. Det vil si, mesteparten av tiden. Iblant er den ute på "oppdrag". Hemmelige oppdrag, selvsagt.
This completely useless information brought to you at the request of Delirium!
Lett å løse!
Jeg vil si at løsningen på
denne kvinnens problem er riktig enkelt: Selg slabbedasken! På ebay, selvsagt. Hun kan kanskje få noen pund for ham, om han ikke ser for ille ut.
Tittelen har det
Ikke at jeg helt vet hva overskriften virkelig betyr, men tittel er altså viktig. En er mye mer viktig hvis en er "Chief Executive Officer" enn om en bare er "Chief". Og det er bedre å være rengjøringsassistent enn vaskekone. "Rengjøringsassistent" er et lengre ord, akkurat som "Chief Executive Officer" er lengre enn "Chief". Det er nemlig bra å ha lang tittel, og hvis den er på engelsk og kan forkortes er det enda bedre.
En av tremenningene mine er gift med en kvinne som pleide å være rengjøringsassistent på den lokale skolen. Ettersom det ikke er mange jobber i den lille bygda i Indre Enfold der de bor, var hun ganske fornøyd med det til en slektning med finere utdannelse og bosted et eller annet sted vest for Akerselva ble forfremmet til manager med et eller annet u-uttalelig foran. Så dama sørget for at hun ble forfremmet også. Til Floor Beautification Manager. Lønnsøkning førte det også til. Dama hun jobber sammen med er mer den tekniske sorten, så hun er nå Dust Removal Technician. Ved neste forfremmelse blir hun vel Dust Removal Manager, går jeg ut fra. Dama til tremenningen min skal da få en enda finere tittel, som kan forkortes.
Så lenge skolen fortsatt blir ren spiller det vel egentlig ingen rolle for noen andre?
Grunnen til at jeg plutselig er blitt så opptatt av titler var at noen dager siden ble jeg spurt hva som var tittelen til en av sjefene i firmaet der jeg jobber. Jeg måtte bare si riktig bråkjekt at "I'll get back to you with that!", som er en fin måte å si "Jeg har ikke peiling".
Jeg er nemlig helt idiot når det gjelder titler. Jeg er tilogmed litt usikker på tittelen på favorittboken min! Faktisk har jeg ikke engang en favorittbok...
Men det har selvsagt lite med yrkestitler å gjøre. Jeg vet da iallefall hva yrkestittelen min er. Riktignok var jeg litt usikker på det og til firmaet utstyrte meg med noen kjekke visittkort som tilogmed minner meg om hva telefonnummeret mitt er! Der står det at jeg er "Software Engineer". Ifølge
Aftenposten er det bra å være ingeniør, så det er vel utmerket.
Problemet er at det er mangel på ingeniører fordi ingen vil være/bli ingeniører. Ingen vet vel bedre hvorfor enn oss som som allerede er. Ingen setter pris på ingeniører, vi må jobbe lange dager for dårlig lønn i såkalte åpne kontorlandskaper istedetfor et fint kontor på hjørnet, vi blir forbigått når alt fra frynsegoder til bonuser deles ut, og når vi har arbeidet og slitt i årevis og et prosjekt er ferdig, klapper sjefene hverandre på skulderen og snakker om for en utmerket jobb de har utført. Så drar de til Las Vegas på heisatur for å feire.
Ingeniørene har i mellomtiden begynt å jobbe på neste prosjekt...
Så det er vel klart at den tittelen må jeg bli kvitt hvis jeg skal komme meg noe sted her i verden. Aftenposten er behjelpelig der og. De forteller nemlig til stadighet at det er designer alle vil bli. Designer må vel derfor være en fin tittel?
Og jeg er dritheldig der. I beskrivelsen av jobben min står det nemlig at den består av "to design software...". Så design er altså hva jeg gjør! Da er det vel greitt at jeg forandrer tittelen min fra "Software Engineer" og kvitter meg med assosiasjonene til noe ingen liker, til "Software designer", som høres utrolig mye kulere ut, og gjør det klart at jeg er utrolig kul og "up to date" til tross for at jeg tok matematikk både på videregående og universitetet.
Nå gjenstår bare å få firmaet til å trykke nye kort, og så trenger jeg så absolutt en flatskjerm...
