The secrets that we keep
En ting er sikkert: Hvis jeg må være i nærheten av slektningene, har jeg på meg langermete skjorter. Hele tiden. Selv om det er midt på heiteste sommeren. Slektningene er nemlig litt smale i tankegangen og de takler ikke synet av tattoveringene mine særlig bra, så jeg holder dem heller skjult.Kanskje er dette litt tåpelig av meg, men jeg er lei av hysteriske utbrudd om at jeg kommer til å angre, så slekta er øverst på listen av mennesker som ikke har lov til å se på tattoveringene mine.
Jeg er ikke den eneste som skjuler ting for slekta. En kamerat minnet meg på det forrige helg. Foreldrene hans skulle komme på besøk, og før han kjørte ut til flyplassen for å hente dem samlet han opp sigarettpakker og lightere og gjemte dem i skrivebordsskuffen. "Foreldrene mine vet ikke at jeg røyker." forklarte han. Det hørtes latterlig ut; han er omtrent 40 år gammel og har røyket i årevis. Men Mamma og Pappa skal altså ikke vite det...
Det finnes kanskje folk som skjuler mer alvorlige ting. Som en fyr jeg arbeidet sammen med en gang, som ikke ville fortelle kona at han hadde kreft. Livet hans sto ikke i fare, enda, men han trengte en alvorlig operasjon og legene betraktet strålebehandling en mulighet. Men "den lille kvinnen" kunne jo ikke forstå noe slikt, så hvorfor fortelle henne det?
En kvinne jeg kjente var omtrent 6 måneder gravid da søsteren hennes giftet seg. Hun ville helst ikke dra til bryllupet, for familien hennes visste ikke at hun var gravid og det var ikke mulig å skjule det på det stadiet. Foreldrene hennes ville at hun skulle flytte tilbake til hjembyen i Vermont istedet for å bo i Seattle, og hun visste at maset kom til å bli mye verre når hun hadde barn. Jeg fikk inntrykk av at foreldrene var av den kontrollerende sorten, så jeg kan forstå at hun ville holde en viss avstand fra dem, men å skjule et barnebarn fra dem? Ville det ikke være enklere å si fra om at hun ville helst leve sitt eget liv i Seattle?
Engang kjente jeg opptil flere unge mennesker som hadde vervet seg i militæret uten å fortelle foreldrene. Det er visst ikke uvanlig, forsår jeg. I de fleste tilfellene har ungene mer eller mindre blitt hivd ut av barndomshjemmet da de fylte 18 eller ble ferdig med high school og ser få andre muligheter. Med andre ord dreier det seg ikke akkurat om særlig velfungerende hjem.
Jeg studerte tilogmed sammen med en fyr som ikke ville fortelle foreldrene sine at han gikk på universitetet. De syntes det var å sløse bort tid og penger, og at han heller burde ta seg en jobb. De var visst ikke særlig oppdaterte, de foreldrene!
Det var kanskje derfor jeg syntes det var litt rart at min kjederøykende kamerat ikke vil at foreldrene skal oppdage uvanen hans. Familien hans virker nemlig ganske velfungerende. Foreldrene er godt opp i årene, men de virker godt opplyste og alt annet enn trangsynte. De later til å ha et godt forhold til begge sønnene, som tilsynelatende ikke har noe imot at foreldrene kommer på besøk og blir i ukesvis. Det er nesten rørende å se en familie der alle går så godt overens.
Men det er kanskje ikke så rart at kameraten tier om røykingen likevel; Pappa er nemlig pensjonert lege. Jeg forstår han var lungespesialist...
posted by Marina @ 10:15 a.m.
7 Comments:
Ja, det er ikke så greit :-)
Det er vel noe med å opprettholde det bildet man har bygget opp av seg selv.
Litt søtt at voksne folk ennå bryr seg så mye om hva foreldrene mener om ens uvaner :-)
Ja, litt søtt er det nok!
Akkurat som da vi var små og sa ting som: "Ikke fortell det til Mamma!" eller "Hvis Pappa finner ut kommer jeg til å få juling!" med panikk i stemmen og bedende blikk til venner.
Jeg kjenner folk som plutselig får stort behov for å gå femtenminutters turer med jevne mellomrom i løpet av dagen; for å strekke på beina eller få litt frisk luft, når de er hjemme hos foreldrene sine (når alle lukter at de har vært ute og røykt)..
Hehe, ja jeg tror heller ikke det er så uvanlig, det der. De er vel redd for å skuffe foreldrene, kanskje har foreldrene vært skikkelig nøye med å fortelle at røyking er ikke bra. Og hvis de da oppdager at abkommet likevel røyker, vil de sikkert bli veldig skuffet og tro at de har mislyktes i barneoppdragelsen eller noe sånt.
-Er det kanskje de smugrøykende tenker...
Ragnhild: Jeg vet ikke om det bare er når de er på besøk hos foreldrene folk gjør slikt. Jeg har også en kamerat som prøver å innbille andre at han egentlig ikke røyker så veldig mye, men røyklukta han omgir seg med fornyes til stadighet. Mange røykere er jo ikke klar over hvor tydelig denslags er!
Grubleline: Ja, jeg tror nok det har noe med å ikke ville skuffe foreldrene.
Når jeg tenker meg om, er det mulig kameraten har skuffet foreldrene litt tidligere ved å velge teknisk istedet for medisinsk utdannelse. Hele resten av familien er visst leger og medisinske forskere og jeg vet ikke hva!
Hmm. Går det virkelig an å skuffe noen ved å velge teknisk utdannelse ;o)
Ellers høres jo dette temmelig kjent ut. Avkommet er vel alltid "barn" for foreldrene, selv om de er både 40, 50 eller 60, og det kan nok forårsake ganske sær oppførsel fra begge parter.
Så mange flotte bilder du har ute forresten! Du har virkelig det "fotografblikket" jeg alltid har ønsket meg. *Litt misunnelig*
Jeg kjenner flere som har skuffet foreldrene ved å ta teknisk utdannelse. Hvis jeg hadde foreldre ville jeg sikkert vært blant dem.
Enkelte foreldre behøver å bli litt mer realistiske i sine forventninger, synes jeg.
Du har nok rett i at mange foreldre ser avkommet som barn uansett alder. Det er vel vanskelig å la være.
Fotografblikk??? Jeg trodde ikke jeg var SÅ god. Men det er vel min måte å "ta igjen" for all mobbingen jeg har måttet tåle for å ha brune øyne...
Legg inn en kommentar
<< Home