Gode råd er IKKE dyre.
Det er bedre å kjøpe en billig bil man har råd til enn en dyr en som får sjefen til å tro at man ikke trenger lønnsøkning.
Ingen ble noensinne blakk av å undervurdere intelligensen til det amerikanske folket.
H. L. Mencken
Katta klore!
Jeg snakket med broren min i går. Selvsagt blandet kattene hans seg inn i samtalen, og det førte til at brutter'n fortalte meg at nå har naboen hans også skaffet seg katt.
Og stakkaren (naboen, ikke katten til naboen) er bekymret for helsa til pusen. Han har hørt at
katter kan også bli forkjølet, så han lurer på om det går an å gi Pus tran? Bare det at katter liker vel ikke sitronsmak, og går det an å skjule den fæle fiskesmaken sånn at de finner seg i den gode, gamle varianten?
.
.
*
.
*fnis*
.
*knis*
.
muahahahahahaha!!!
hahahahaha!
.
.
.
Riktig vrient å få katter til å spise ting med fiskesmak, ja!
Ikke gjør som morra di sier!
Jeg var hos frisøren for noen dager siden, og mens jeg satt der og ventet med hodet fullt av klissete hårfarge, bladde jeg litt gjennom noen av bladene som lå rundt omkring. Stort sett det vanlige kjendisrælet som jeg ikke gidder å lese, men plutselig kom jeg over en artikkel som fikk meg til å sperre øynene opp og klype meg selv bak for å forsikre meg om at jeg var våken og sniffe litt ut i lufta for å finne ut om det var mulig at guggen i håret mitt fikk meg til å hallusinere. Men så heldig var jeg altså ikke.
Der sto det, svart på hvitt og i store bokstaver, at unge jenter bør forhindres fra å trene for det fører til benskjørhet og alvorlige skader og særlig mødre har et stort ansvar her. Artikkelen fortsetter, i litt mindre skrift, å fortelle om to unge kvinner som brakk diverse ben mens de trente og fant ut at de led av benskjørhet, noe de ikke visst om, og ingen hadde fortalt dem at trening førte til benskjørhet. I det må jeg bare si meg enig, for det har aldri jeg hørt heller. Tvert om, jeg har alltid trodd at fysisk aktivitet kan forhindre benskjørhet, og det er hva legen min forteller meg også. "Spis sunt og vær aktiv", sier han. Og nå skal altså et ukeblad fortelle meg at legen min og alt jeg har hørt og lest før tar feil?
Man kunne nesten tro det. Men omtrent halvveis inn i artikkelen nevnes det at disse kvinnene det er snakk om led av anoreksia nervosa. Altså var de både psykisk og fysisk syke. Begge var alvorlig avmagrede, og en hadde ikke hatt mensen på over to år; den andre "husket ikke helt" når hun sist menstruerte.
Å trene når man er syk er selvsagt ikke bra. Og når man ikke spiser nok til at kroppen kan vedlikeholde østrogenbalansen, da forsvinner mensen og kalsiumtilførselen til benbygningen reverseres og med litt tid får man skjøre ben. Da kan selv vanlig aktivitet som å gå ned en trapp føre til benbrudd. Det skjedde med bestemoren til en kamerat. Hun var 87. Benskjørhet er ikke uvanlig blant 87 år gamle kvinner.
Men det er svært uvanlig blant 20 år gamle kvinner, og det er derfor jeg synes det var uansvarlig av dette ukebladet å trykke en artikkel som fremstiller det som et problem som affekterer all unge kvinner og er så alvorlig at de bør forhindres i å trene på grunn av det. Særlig virker det fjollete ettersom flere studier har funnet at 20 år gamle amerikanske kvinner er bare litt mer fysisk aktive enn sofaputer og at muskelsvinn er et vanlig problem blant 40 år gamle kvinner.
Men det virkelig skremmende med artikkelen var at den uten forbehold oppfordret mødre til å spionere på døtrene sine og kontrollere hva de gjør og hva de spiser. Den foreslo ting som å lete etter brukt treningstøy på rommet deres, og sørge for at det alltid er kaker, iskrem og fete snacks tilgjengelig og at jentene ikke skulker unna å spise denslags regelmessig. Hvis hun ikke spiser snop skal man ta det som bevis på at jenta lider av anoreksia nervosa og da må det altså spisetvang og treningsforbud til!
Når man tar i betraktning at anoreksia nervosa ofte er et desperat forsøk på å ta kontroll over ens eget liv, da virker denne taktikken bare helt gal. Det var jo ikke snakk om småjenter her, men tenåringer og jenter i 20-årene. I den alderen burde da jentene lære å greie seg mer på egen hånd, og foreldrene burde lære seg å gi slipp på dem. Det burde ikke være omvendt. Og å fortelle mødre at de svikter ungene sine hvis de ikke har full kontroll over hva en 20-åring som har flyttet hjemmefra spiser høres jo litt urimelig ut også.
Etter å ha lest hele artikkelen satt jeg igjen med en litt uggen smak i munnen og hårfarge i øyenbrynene, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke leser denslags regelmessig. Selvsagt vet jeg at anoreksia nervosa er den nye motesykdommen som alle tabloidene skriker om, og det er kanskje ikke så veldig overraskende at tabloidene i et land der over 2/3 av befolkningen er overvektige gjerne vil tekkes majoriteten og fortelle at det er å være tynn som er farlig for helsa? Selger som hakka møkk gjør det iallefall.
Men altså, bare for folkeopplysningen, kan jeg nevne at ifølge hele tre leger jeg kjenner er det enkelt for kvinner å vite om de er for magre eller ikke. Så lenge man får mensen regelmessig har man nemlig ikke noe å bekymre seg for, for det betyr at østrogenbalansen er normal, noe som igjen betyr at en har kroppsfett nok til å vedlikeholde helsa.
Hyggelig å vite, selvsagt. Men hva jeg vil vite er hvorfor må den komme hver måned, og hvorfor i huleste må en få vondt i ryggen i samme slengen?
Det er litt for flatt her ute
Jeg vet jeg har ikke vist livstegn fra meg den siste måneden. Grunnen til det er at det har ikke vært livstegn å vise fram. Årsakene til det er mange, men til å begynne med kan jeg nevne at jobben suger. For å være mer nøyaktig suger jobben livsgnisten ut av meg.
Det er ikke det at jeg har for mye å gjøre, neida, jeg trives faktisk med å ha mye å gjøre. Problemet er nå delvis det motsatte; jeg har ikke nok å gjøre. Dette har vært et problem for meg siden i fjor sommer da prosjektet "mitt" ble nedlagt. Dette var et meget ambisiøst prosjekt som firmaet mitt egentlig bare var underleverandør for, men hva vi leverte var en av de viktigste delene av hele prosjektet. Ettersom ingen egentlig ville ha noe med dette prosjektet å gjøre, til tross for at vi tjente millioner på det, ble jeg tilslutt den eneste som arbeidet på det etter at fyren som nå er manageren min ble forfremmet til manager. Så for omtrent 3 år hadde jeg mer enn nok å gjøre. Og gjorde dem tilsynelatende ganske bra. Det kan nevnes at da programmet ble avsluttet var programvaren min i god orden og gjorde akkurat hva den skulle. Hovedleverandøren hadde fremdeles mange problemer med påliteligheten og grunnen til at de ville avslutte prosjektet var at de tapte store penger på det.
Så etter at jeg hadde gjort en god jobb med et vanskelig prosjekt som firmaet i tillegg tjente store penger på, kunne en jo tro at jeg ville være ganske populær blant sjefene? Men neida, heller tvert imot. Dette er jo midtvesten, og folk her er litt treige og gammelmodige og firkantete. Og jeg er kvinne. De likte ikke å måtte sende en kvinne ut i "felten" for å teste hele systemet på et virkelig tog. Det var jo bare upassende, for disse tog-folkene er jo iblant litt stygge i kjeften. Skrekkelig! Like skrekkelig som at en kvinne flyr alene ut til New York for å diskutere prosjektet og teste programvare sammen med folk fra hovedleverandøren. Sånt skal jo helst ikke skje. Jeg har enda ikke helt funnet ut hvorfor det er så fælt for dem.
Hver gang jeg måtte dra noe sted måtte jeg gjennom samme diskusjonen med manageren min.
"Er du sikker på at du behøver å dra?" spurte han "Vi kan jo sende en av testerne."
"De vet da ingenting om prosjektet, og jeg kan aldri få dem til å arkivere nok informasjon hvis problemer oppstår." svarte jeg.
Den gode, gamle; hvis en vil ha jobben gjort skikkelig, får en pent gjøre den selv.
"Men du behøver da ikke være der hver dag?"
"Jeg behøver å være der hver dag vi tester programvare"
Og tilslutt, det mest uforskammede av alle:
"Men hva sier mannen om at du er borte?"
"Absolutt ingenting!"
Det er en fin måte å si at jeg helt totalt gir blaffen, og at fyren ikke hadde rett til å klage om jobben min ettersom det varr han som brukte opp alle pengene jeg tjente. Men det kan en ikke forklare til amerikanerne for de tar det for gitt at det er menn som har penger og kvinner som bruker penger de aldri har tjent eller fortjent.
Da jeg tilslutt dumpet den utro storforbrukende mannen ettersom jeg ikke gadd se etter ham og ikke hadde råd til å betale alle regningene hans mere, hadde jeg vel forseglet sjefenes oppfatning av meg som en helt horribel person. Og så ble prosjektet mitt nedlagt. Etter den tid hadde jeg selvsagt ikke mye å gjøre, til tross for at jeg var ansvarlig for små deler av hvert av de andre prosjektene våre også. Så hver gang jeg fortalte manageren min at jeg trenger mer å gjøre spurte han om jeg hadde begynt på design dokumentene for et eller annet prosjekt. Jeg kunne bare svare at ja, de var alle ferdige, og jeg fikk beskejd om at jeg kunne ta enda en titt på dem. Tilslutt orket jeg ikke nevne at jeg ikke har nok å gjøre mere. De vet hva jeg kan gjøre, men de vil ikke ha det gjort av en kvinne. Og vi har jo tre andre kvinner i firmaet...
Like før jul begynte hva jeg vil kalle regelrett mobbing. I oktober hadde jeg spurt etter noen dokumenter som jeg trengte for å fullføre noe arbeide på et prosjekt og fått bedyret at de kom ikke til å bli ferdige før senere engang. Jeg minnet dem fra tid til annen om at jeg måtte få vite så fort de ble ferdige, for uten dem kunne jeg ikke bli ferdig med programvare som skulle testes i begynnelsen av januar og det kom til å ta minst et par uker å få alt ferdig.
Så etpar dager før jul kom en av testerne og spurte om jeg var ferdig med denne programvaren for han ville gjerne få testet den før de formelle testene begynte i januar. Jeg fortalte ham at dessverre hadde jeg ikke all informasjonen jeg trengte til å så mye som begynne på det, og da viser selvsagt manageren min seg bak ham og ser overrasket ut. De dokumentene hadde jo vært ferdige siden begynnelsen på november så hvorfor var ikke jeg ferdig enda? Jeg kunne bare si at ingen hadde fortalt meg at de var ferdige. Senere fikk jeg bekreftet fra en annen ingeniør at joda, en epost med informasjonen jeg trengte hadde blitt sent ut, men da vi sjekket viste det seg at den var blitt sent til alle foruten meg. Siden dengang har han alltid spurt meg om jeg fikk eposten når noe viktig har blitt sent ut. To ganger har jeg ikke, og i begge tilfellene var det informasjone jeg trengte som ble sent ut.
Og sånn har det fortsatt. Det hjelper igrunnen lite at jeg nylig ble oppringt av en fyr jeg kjenner fra Union Pacific, som vi nå gjør et stort prosjekt for. Han lurte på hvorfor jeg ikke kom ut til "felten" mere. Testerne som hadde blitt sendt ut var så dvaske, sa han. De bare satt der og gjorde ingenting mens de mente at problemer skulle løse seg selv hvis man bare venter lenge nok. Han likte min arbeidsstil så mye bedre, sa han. Jeg hadde alltid oversikt over hva som foregikk og hvis det var et problem hadde jeg alltid en løsning innen kort tid, og jeg kom aldri med unnskyldninger eller unnvikende svar.
Alt jeg kunne si var at dessverre, sjefene mine foretrekker å sende ut menn (det sier de høyt, så jeg ser ingen grunn til å lyve) så hvis mannen de sender gjør en dårlig jobb er det nok best å prøve å stramme ham opp litt. Det er ingenting jeg kan gjøre.
Det er sånn det er på jobben nå. Det er ingenting jeg kan gjøre for jeg har ingenting å gjøre. For et øyeblikk lurte jeg på om det er uetisk å bruke arbeidstiden og firmaets nettverk til å lete etter en ny jobb på internett, men jeg bestemte emg for at det er igrunnen ikke den beste ideen. De overvåker internettbruken vår også nå.
Grunnen til det er visst at produktiviteten har gått ned...
